Manusforfatter Bjørn Erik Stemland 28.10.10 19:09

- Noe av det første jeg fikk høre om fra elevene mine da  jeg som nybakt lærer kom til Steigen sentralskole i 1974, var historien om Hagbard og Signe. De skulle ha bodd på Engeløya, og den sørgelige historien om dem var så nærværende og levende at folk på øya for alvor trodde at det var der historien hadde sitt virkelige opphav. Stedsnavn som Hagbardholmen og Sigarshaugen var ugjendrivelige bevis for dette.
At balladen om Hagbard og Signe er en folkevise som har vandret over hele Europa, og at mellom 20 og 30 steder i Norden gjør krav på å være opphavssted til historien, fikk jeg først rede på da jeg begynte å forske i saken. Men jeg syntes ikke det gjorde noe at opplysningene skapte tvil om hvorvidt det var her de tragiske hendelsene fant sted  for aller første gang.- Så lenge folk identifiserte seg med de unges håpløse kjærlighet og lot seg engasjere av tragedien som utspilte seg mellom dem, var saken klar. Her hadde vi utgangspunktet for det som skulle bli Steigen Sagaspill!

Da jeg fikk i oppdrag fra Kulturstyret å skrive manus til en utendørsforestilling om Hagbard og Signe, hadde jeg nettopp fullført grunnfag i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, der bl.a. Poetikken av Aristoteles, dvs. hans lære om dramaet, var pensum. Etter å ha studert ulike balladeversjoner av vandrehistorien om Hagbard og Signe, slo det meg at likheten med et gresk drama var svært stor.
I forbindelse med litteratur- og musikkstudiet i Bergen dro jeg på studietur til London der jeg så hele Orestien, en trilogi av den greske tragediedikteren Aischylos. Forestillingen varte i fire timer, og der kunne jeg se hvordan det greske koret fungerte i praksis - som ideell tilskuer og som deltaker i handlinga - og hvordan enkel musikk og sang bidro til å utdype handlinga og sette følelsene i sving hos publikum. Julen 1984 gikk stort sett med til å skrive manus, og det var i grove trekk ferdig i løpet av noen få uker, med god hjelp av Henrik Normann i Røsvik.
Etter som forestillinga skulle være utendørs og med akustisk lyd, fant jeg fort ut at et stort korps og kor måtte passe bra. Jeg hadde jo selv drevet med korps i noen år, og fant fram til en passende besetning i forhold til det vi rådde over i Steigen på 1980-tallet. Jeg studerte musikk ved Bergen Lærerhøgskole samtidig med litteraturstudiene, og der ble jeg kjent med Helge Aafløy som jeg visste hadde skrevet musikk for korps før. Han ble kontaktet og sa ja med en gang han hadde lest gjennom manuset. Musikken har delvis en illustrerende funksjon, og noen ganger en viktig dramaturgisk og fortellende funksjon, som i inntoget, i slagscenen - og når de unge elskende avtaler å gå i døden sammen.
Ut over våren og sommeren 1985 var vi i gang med innstudering av tekster og musikk. Tordis Landvik var instruktør og Finn Normann Løvdahl dirigent. Og da premieredagen opprant 31. august 1985 med strålende sol og 1 400 tilskuere møtte opp på Vollmoen, var responsen overveldende. Steigen hadde fått sitt sagaspill.